Som de fleste vet så er caro en omplasserings hund. Han kom til meg 8 mnd gammel og hadde da bodd hos 5 andre. To kortids hjem, ett på omplasserings sted, en hos de jeg fikk han fra og noen andre jeg er litt usikre på.
Når jeg fikk caro bar han preg av å ha kontroll på det som sjedde rundt seg. Han viste at han dro det lengste strået og han var ikke den som gadd å høre på mine nei. Nei betydde jakt lek.. slipp sosial kamp. Jeg må innrømme at jeg lurte på hva jeg hadde sagt ja til å over ta.. men med mange månder uten hund, og med jobb i en hundeskole så klødde det i fingerne etter en hund å trene. Og jeg skal love deg at jeg fikk trent. Finne ut hva som funka å ikke. Er veldig glad for at caro sin psyke var ganske sterk, for jeg gjorde noen feil som jeg skammer meg over i dag og ikke kan fatte at jeg utsatte caro for. Men desverre for våre hunder så er det med erfaring at man lærer. Jeg fikk tips om å bruke både pigg å strøm, men den var jeg ferdig med for lenge lenge siden. Har aldri brukt strøm på noen av mine hunder...ha brukt pigg fordi det ble pressa ned over huet mitt... det sjedde en gang. Og aldri mer.
Caro bare "rista" på hodet å fortsatte med sitt han. Jeg ba ganske mange om hjelp men de færreste kunne hjelpe meg uten bruk av knall harde midler. Og de med mere snille og forstå hunden overhørete meg eller gikk. Så det ble mye prøving å feiling og det ble gjordt ett tonn med erfaringer. Caro viser kjempe fine tegn og intensitet på lydighet. Han er knall fin å jobbe med når vi er aliene .. men ett helvete sammen med andre, spesielt hunder. Caro var en hund som hoppa opp på alt og alle av mennesker....og lagde ett helvet mot andre hunder. Det gjør han ikke lenger.
Så møter vi på Odd jøran Eide.... Han har kun drevet med rottis og det i et miljø hvor desverre de fleste, IKKE alle men fler tallet driver med ganske harde metoder. Han trente med klikker og var villig til å få til caro uten pigg og strøm.. kun gå på det mentale. Og det gikk!!!!!!!!!! Caro og jeg begynner å forstå hverandre på en helt annen måte. Vi begynner å samarbeide.
Det koste blod, svette og tårer. Men vi fikk det til.
Så begynner caro å klø, han får sår som ikke gror..og vi har en vond tid foran oss. Det er ukentlige besøk hos vetrinær... det er utprøveing av diverse medisiner og kurer, skifte av for.... så tar vi alergi test. Caro er kjempe alergisk.. tallene hans er 6000... en hund som har kraftig alergi lå på 3000. Det er å få ett slag i trynet.. eneste som funker er vom og hunde mat, alergi medisiner og desverre kortison. Får beskjeed om at jeg vil ha caro i kanskje 4 år hvis det ikke oppståd komplikasjoner. (det var høsten 2007) Jeg sier til vetrinær at caro skal ha det best mulig, ikke leve lengst mulig. Caro respondere ganske bra på alergi medisinen, sår han får gror selv uten at vi må begynne på antibiotika igjen. Og jeg får tilbake gode gamle caro.
Og gode gamle caro er en hund som vil jobbe, vil trene, er veldig selvstendig, og som fortalte ganske klart til andre hunder hvordan han ville ha ting. Han har hvert fantastisk oven for lex...vist en tålmodighet som jeg tar av meg hatten for. Her har caro hatt meg helt for seg selv og inn kommer en liten valp som krever alt av fatter. Gjør det jeg kan for at caro ikke skal miste noe av treninga med meg.. men det blir ikke samme mengden som før. Men jeg sørger for at han får god kvalitet på treningene.
Caro var/er en selvstendig hund, han hadde gjordt seg den erfaringa at han kunne bare stole på seg selv. Det året som har godt nå, så ble han en drømme hund... han ble mere lydhør, behøver ikke fortelle alt og alle at han er sjef, han plukker seg ut de han gidder å bruke energi på.
Caro er gull gutten min...hunden ingen ville ha... som det så ut som ikke skulle leve forbi sin 8 mnd dag... han hadde en mental styrke du skal leite lenge etter... han løste det aller meste på en grei måte. Han elske mennesker, kose, leke...ha det morro.... og hans sinnsyke måte å gå lineføring på, spensten når han gikk, blikket når man trener med han... den vil jeg aldri glemme. ALDRI.
Jeg har lært mere av caro en de to fåregående bikkjene mine... de har helt klar lært meg mye de også..men ikke så mye som caro har gjordt. Og det nyter nå Lex godt av.
Er så takknemlig over at jeg fikk caro, til tross for sykdom og problemer... for ingen har lært meg så mye som han. Ingen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar