Ett år siden...

Det er utrolig at det er ett års siden du reiste fra meg. Jeg vet at din tid var kommet...men jeg sliter med å akseptere det. Du har virkelig satt deg fast i hjertet mitt....jeg sitter her og husker den siste dagen du var i live. Da fikk du ha meg helt for deg selv. Vi gikk tur i skogen, du koste deg og lekte med pinne. Koste deg i snøen. Du hadde en fin dag.

Jeg jobba hardt for å ikke vise deg hva som var i vente...tror aldri jeg har kost noen så mye som jeg gjorde den natta...din siste natt.

Har på josh grobans som synger you rais me up i bakgrunn og tårene triller. Jeg kommer aldri til å glemme når vi var hos vetrinæren for siste gang. Gudene skal vite at der bodde vi vel mer eller mindre det siste året av ditt liv. Jeg håper at minnene fra den turen til vetrinæren blekner etter hvert, for du var urolig. Men du sovna takk å lov fort inn. Det herlige hjertet ditt slutta å slå, og du forlot meg og lex. Jeg veit at du har det mye bedre nå, men det betyr ikke at savnet blir noe mindere av den grunn.

Jeg sliter med bildet av deg som ligger igjen på gulvet hos vetrinæern og jeg går fra deg....det gjor fortsatt vondt.

Du har satt noen solide pote avtrykk i hjertet mitt, og de tror jeg foraltid kommer til å være der.

Du lærte meg enormt mye caro....og jeg veit at du har fått mange nye leke kamerater der du koser deg i hunde himmelen.

Du er og blir gull gutten min caro, ingen kan ta fra deg den tittelen. Ingen.

Savner deg, men er glad for at du slipper plagene du hadde....vi ses igjen en dag...det er jeg sikker på.

Gla i deg :)

Greier det bare ikke...

Savnet etter deg er fortsatt stort. Og jeg tenker på deg vær dag. Plutselig så dukker du opp i en bevegelse lex gjør, en lyd han lager.... Har hatt dager hvor savnet at deg mer eller mindre har satt meg ut. Og det kan vel tenkes at det fortsatt kommer slike dager.

De sier noe når man begraver mennesker, lyser fred over deres minne. For meg er det en slutt på noe, ikke starten. Så jeg greier ikke gjør det med ditt minne gutten. Føler da at jeg vil miste deg...

At du vil bli borte for meg i minnene også. Holder med at jeg mista deg i livet mitt.


Jeg driver å leiter etter en sang tekst som jeg vil tilegne deg gutten, det er to sanger som får meg til å tenke på deg..You raise me up.... og den sangen jeg mener passer det vi to hadde sammen. Jeg skal leite etter teksten nå med engang å få lagt den inn her...er jeg heldig får jeg kanskje laga ett slags minnealbum med musikken til :)

Håper du har funnet fred gutten, selv om jeg ikke greier lyse fred over ditt minne....du er for stor del av meg....


Gleder meg til den dagen vi treffes igjen, og bare Gud vet når den dagen kommer.

Drømte om deg....

Forgje natta...du kom løpende, la deg ned i fanget mitt...du var lykkelig, jeg kjente på hele deg at du var lykkelig, hadde det bra..du hadde en av verdens mest myksete pels.... Du var kjælen, omga deg med masse kjælighet, men det deiligste var å kjenne roen du hadde i deg....

Det var en utolig god drøm...vite at du har det bra der du er nå....vite at du var glad for å se meg igjen.

Når jeg våkna kjente jeg at noe tungt som har liggi på mine skuldre var borte...jeg følte meg lettere på en måte...

Jeg savner deg fortsatt en hel masse....går ikke en dag uten at jeg tenker på deg...men det gjør ikke bare vondt lenger når jeg tenker på deg....

Håper du besøker meg i drømmene i ny og ned...bare for å vise meg at du har det bra der du er nå......go gutten.

Tanker...og savn.

Mye som surrer gjenom hodet mitt nå, alt for mye. Da jeg fikk deg, og trente første økta..ca 20 min etter at du kom i "hus" merka jeg at du hadde noe spesielt ved deg. Du var hunden jeg endelig skulle lykkes med. For du hadde noen sinnsyke bevegelser når du gikk lineføring og en arbeidslyst når vi trente som var helt rå. Jeg la utrolig mye håp og drømmer hos deg gutten... Drømmer som aldri ble oppfylt...

Hvorfor de ikke ble oppfylt kan nok diskuteres i det vide og brede. Og det er egentlig uintressant for jeg får ikke gjordt noe med det. Vet at det vi fikk til sammen ikke teller i manges øyne, at vi ikke har noen resultater å vise til. De kan ryke å reise til helvete. Og det mener jeg.

De som kjenner oss kjenner til jobben og alt det kosta oss begge å komme ditt vi kom. Fikk vite at andre ville gitt deg opp, og mange gjorde det. Jeg ga deg ikke opp...og du ga ikke meg opp, (selv om du sikkert hadde lyst) Kunne bare ønske vi kunne nyte det vi hadde oppnådd litt lengre.

Du sitter godt fast inn i ryggmargen min caro, for godt, for når du dro tok du med deg all lyst til å trene hund, ha store drømmer å mål. Jeg føler at jeg aldri kommer til å få det til, for jeg fikk det ikke til med deg...du som hadde det i deg. Hvordan skal jeg da få det til med noen andre?

Kanskje de som mener at jeg ikke er noe flink med hund har rett...kanskje jeg skal nøye meg med å ha en familie hund. Jeg har jo ikke "lykkes" med noen av hundene mine. Hvorfor skal jeg da lykkes men lex? Jeg er nok en udugelig hundefører som plager bikkjene mine, som aldri burde hatt hund...

Frem til jeg greier å få disse menneskenes stemmer ut av hodet dropper jeg planer om konkuranser osv. Vurdere også å slutte å trener organisert trening...

Det er urettferdig ovenfor lex å skulle bevise noe ovenfor andre..sammen lingne lex med deg caro. For han er ikke deg. Og frem til jeg får det inn i ryggmargen...så skal jeg bare surre rundt med lex. Trene litt her og der...Finne knappene hans, men mest av alt, for det lærte du meg caro...finne tilbake til min egen indre stemme, den eneste stemmen som betyr noe når alt kommer til alt.

Har mye å takke deg for caro..du lærte meg ekstremt mye om meg selv....du fikk frem sider i meg jeg ikke viste at jeg hadde. Og du caro, er en indirekte grunn til at jeg fikk kjøpe lex....så jeg kan jo ikke være helt håpløs når alt kommer til alt selv om noen mener det.

Takk caro...for alt du har lært meg og faktisk fortsatt lærer meg :)

Merkedag.....

Og det er en tung merke dag...det er nemlig 4 årsiden du kom til meg i dag.... 4 år..... Jeg huske godt dagen du kom...ut av bilen, en hannhund på 8mnd som hadde hvert i alt for mange hjem... som var litt forrvirra over alt som sjedde. Og det første du gjorde var å stjele alt du kom over for å vise meg at det var du som var sjef her også.... Og du var det ganske lenge. Vi ble vel etter hvert enige om at jeg styret det meste, men at du hadde lov til å mene noe annet. Det er takk å lov lenge til neste merke dag... håper at den dagen er litt lettere en det denne dagen er.. for denne dagen er umåtlig tung..og vond.

Himmel som jeg savner deg Caro...fra innerst inne i hjerte kroken min. De sier at livet går vidrer...veit ikke helt jeg...føles som om livet aldri vil gå videre, for jeg greier ikke gi slipp på deg. Jeg ser deg for meg i sofan...din faste plass. Du vet kanskje at lex ikke liker å ligge i sofan...det er liksom din plass det... Og det vil det altid være. Det er tomt her caro, forferdelig tomt, viste at det ville bli tomt her når du dro..men så tomt.

Du vil leve for evig i hjerte mitt gutten... nuss på snuta.

Fant ikke noe annet bilde som kan representere tankene på deg.

Savner deg gull gutten min......

Det er så tomt her uten deg....4.5 år...livet ditt var så vidt i gang.... Det er nå noen uker siden du reiste fra meg...og det gjør fortsatt like vondt. Forferdelig vondt. Jeg titter ditt senga de pleide å stå...der er det ingen ting lenger. Bare en tom plass. Tårene renner nedover mine kinn...det gjør vondt i halsen.

Jeg er så utrolig sint, hvorfor måtte du bli syk? Hvorfor virket ikke medisinene lengre? Hvorfor måtte du dra? Kunne ønske jeg kunne få deg tilbake, men frisk og uten plager.

Det mangler en stoooor bit av hjerte mitt....du var en del av meg gutten....det er minner overalt.

Jeg er utolig takknemlig for alt du har lært meg på godt å vondt, lattern du har gitt meg...utfordringene....

Det er så tomt her gutten min, ufattelig tomt. Vi savner deg...

Vil aldri glemme deg gutten min, aldri.

Caro sin historie.

Som de fleste vet så er caro en omplasserings hund. Han kom til meg 8 mnd gammel og hadde da bodd hos 5 andre. To kortids hjem, ett på omplasserings sted, en hos de jeg fikk han fra og noen andre jeg er litt usikre på.

Når jeg fikk caro bar han preg av å ha kontroll på det som sjedde rundt seg. Han viste at han dro det lengste strået og han var ikke den som gadd å høre på mine nei. Nei betydde jakt lek.. slipp sosial kamp. Jeg må innrømme at jeg lurte på hva jeg hadde sagt ja til å over ta.. men med mange månder uten hund, og med jobb i en hundeskole så klødde det i fingerne etter en hund å trene. Og jeg skal love deg at jeg fikk trent. Finne ut hva som funka å ikke. Er veldig glad for at caro sin psyke var ganske sterk, for jeg gjorde noen feil som jeg skammer meg over i dag og ikke kan fatte at jeg utsatte caro for. Men desverre for våre hunder så er det med erfaring at man lærer. Jeg fikk tips om å bruke både pigg å strøm, men den var jeg ferdig med for lenge lenge siden. Har aldri brukt strøm på noen av mine hunder...ha brukt pigg fordi det ble pressa ned over huet mitt... det sjedde en gang. Og aldri mer.

Caro bare "rista" på hodet å fortsatte med sitt han. Jeg ba ganske mange om hjelp men de færreste kunne hjelpe meg uten bruk av knall harde midler. Og de med mere snille og forstå hunden overhørete meg eller gikk. Så det ble mye prøving å feiling og det ble gjordt ett tonn med erfaringer. Caro viser kjempe fine tegn og intensitet på lydighet. Han er knall fin å jobbe med når vi er aliene .. men ett helvete sammen med andre, spesielt hunder. Caro var en hund som hoppa opp på alt og alle av mennesker....og lagde ett helvet mot andre hunder. Det gjør han ikke lenger.

Så møter vi på Odd jøran Eide.... Han har kun drevet med rottis og det i et miljø hvor desverre de fleste, IKKE alle men fler tallet driver med ganske harde metoder. Han trente med klikker og var villig til å få til caro uten pigg og strøm.. kun gå på det mentale. Og det gikk!!!!!!!!!! Caro og jeg begynner å forstå hverandre på en helt annen måte. Vi begynner å samarbeide.

Det koste blod, svette og tårer. Men vi fikk det til.

Så begynner caro å klø, han får sår som ikke gror..og vi har en vond tid foran oss. Det er ukentlige besøk hos vetrinær... det er utprøveing av diverse medisiner og kurer, skifte av for.... så tar vi alergi test. Caro er kjempe alergisk.. tallene hans er 6000... en hund som har kraftig alergi lå på 3000. Det er å få ett slag i trynet.. eneste som funker er vom og hunde mat, alergi medisiner og desverre kortison. Får beskjeed om at jeg vil ha caro i kanskje 4 år hvis det ikke oppståd komplikasjoner. (det var høsten 2007) Jeg sier til vetrinær at caro skal ha det best mulig, ikke leve lengst mulig. Caro respondere ganske bra på alergi medisinen, sår han får gror selv uten at vi må begynne på antibiotika igjen. Og jeg får tilbake gode gamle caro.

Og gode gamle caro er en hund som vil jobbe, vil trene, er veldig selvstendig, og som fortalte ganske klart til andre hunder hvordan han ville ha ting. Han har hvert fantastisk oven for lex...vist en tålmodighet som jeg tar av meg hatten for. Her har caro hatt meg helt for seg selv og inn kommer en liten valp som krever alt av fatter. Gjør det jeg kan for at caro ikke skal miste noe av treninga med meg.. men det blir ikke samme mengden som før. Men jeg sørger for at han får god kvalitet på treningene.

Caro var/er en selvstendig hund, han hadde gjordt seg den erfaringa at han kunne bare stole på seg selv. Det året som har godt nå, så ble han en drømme hund... han ble mere lydhør, behøver ikke fortelle alt og alle at han er sjef, han plukker seg ut de han gidder å bruke energi på.

Caro er gull gutten min...hunden ingen ville ha... som det så ut som ikke skulle leve forbi sin 8 mnd dag... han hadde en mental styrke du skal leite lenge etter... han løste det aller meste på en grei måte. Han elske mennesker, kose, leke...ha det morro.... og hans sinnsyke måte å gå lineføring på, spensten når han gikk, blikket når man trener med han... den vil jeg aldri glemme. ALDRI.

Jeg har lært mere av caro en de to fåregående bikkjene mine... de har helt klar lært meg mye de også..men ikke så mye som caro har gjordt. Og det nyter nå Lex godt av.

Er så takknemlig over at jeg fikk caro, til tross for sykdom og problemer... for ingen har lært meg så mye som han. Ingen.